av Henning Økland, medlem av Stopp NATO – artikkelen er redigert av Stopp NATO med artikkelforfatterens godkjenning.
Debatten om «Tilleggsavtalen mellom Norge og USA om forsvarssamarbeid» (SDCA) har i stor grad blitt redusert til et spørsmål om formell suverenitet. Regjeringen gjentar at Norge «beholder full kontroll» og at avtalen «ikke innebærer suverenitetsavståelse».
Dette er en juridisk og politisk forenkling som overser det mest grunnleggende:
Suverenitet handler ikke om hva som står på papiret, men om evnen til faktisk å utøve myndighet. Og nettopp her svikter SDCA.
Territorium uten kontroll
SDCA gir USA «uinnskrenket tilgang» til de omforente områdene, og amerikanske styrker får kontroll over adgang, sikkerhet og intern drift. Dette er ikke en tolkning, men en direkte beskrivelse av avtalens ordlyd. Samtidig understrekes det at områdene fortsatt er norsk territorium. Det er juridisk korrekt, men politisk og praktisk misvisende.
I internasjonal forskning finnes et begrep som er særlig relevant: «territorial jurisdiction without sovereignty».
-Springer Nature bruker begrepet om situasjoner der en stat formelt beholder suvereniteten, men i praksis mister kontrollen over deler av sitt territorium.
-RAND Corporation viser i rapporten ‘Access Granted’ hvordan vertsland ofte mister reell myndighet når USA får adgangs- og sikkerhetskontroll på baser. Dette skyldes strukturelle forhold: fysisk kontroll trumfer formelt eierskap.
Norges Fredsråd har advart mot dette i norsk sammenheng. De peker på at avtalen innebærer en overføring av myndighet til amerikanske styrker. Det er ikke en radikal påstand, men en empirisk beskrivelse av hvordan slike avtaler fungerer i praksis.
Høringsnotatet som avslører mer enn regjeringen sier høyt
Høringsnotatet som følger SDCA gjør det enda tydeligere hva som står på spill. På side 85 i notatet redegjør regjeringen for USAs hensikt med avtalen:
«USA ønsker forutsigbar og uhindret tilgang til norsk territorium, mulighet til å operere etter egne prosedyrer og standarder, og rett til å iverksette nødvendige tiltak for å beskytte egne styrker».
Dette er ikke teknikaliteter, det er en politisk realitet. USA søker operasjonell handlefrihet, ikke et balansert vertskap.
Enda mer alvorlig er formuleringen i samme del av høringsnotatet der det slås fast at dersom norsk lov kommer i konflikt med USAs rettigheter eller behov etter avtalen, skal norsk lov «settes til side i den utstrekning det er nødvendig for å oppfylle avtalens formål». Dette er en eksplisitt juridisk konsekvens av at Stortinget har gitt SDCA forrang gjennom «Forsvarssamarbeidsloven».
Avtalen er dermed ikke bare et tillegg til norsk lov – den overstyrer norsk lov når det oppstår konflikt.
Dette har vidtrekkende praktiske konsekvenser:
-Dersom norsk politi ønsker adgang, men USA mener det truer sikkerheten, er det USA som bestemmer.
-Dersom norsk arbeidsmiljølov, plan- og bygningslov, miljølovgivning eller straffeprosess står i veien for amerikansk aktivitet, er det avtalen – ikke norsk lov – som gjelder.
Dette er selve definisjonen på en suverenitetsbegrensning.
De vage formuleringenes politikk
SDCA inneholder formuleringer som virker tekniske: USA kan treffe «nødvendige tiltak» for å beskytte egne styrker og installasjoner. Norge skal «bistå» i slike tiltak. Men begreper som «nødvendig» og «beskyttelse» er ikke nøytrale.
De defineres i praksis av den parten som har kontroll på bakken.
RAND og Congressional Research Service dokumenterer at slike formuleringer i andre land har gitt USA et betydelig handlingsrom, ofte større enn vertslandet selv forutså. Når norsk politi ikke har fri adgang til basene, og når amerikanske styrker kan definere hva som er en «sikkerhetstrussel», oppstår en asymmetri som ikke lar seg løse med henvisning til formell suverenitet.
Historien som ikke slipper taket
Erfaringene fra andre land er omfattende og veldokumenterte. I Japan, Italia, Tyskland og Filippinene finnes det en lang rekke tilfeller der amerikanske soldater har begått alvorlige forbrytelser;
voldtekter, drap, overgrep, uten at vertslandet har fått gjennomført fullverdig straffeforfølgning.
-Oxford Academic har publisert studier om Okinawa som viser hvordan amerikanske soldater gjentatte ganger har unndratt seg lokal etterforskning.
-Asia-Pacific Journal dokumenterer hvordan amerikansk personell i flere tilfeller ble hentet ut av Japan før japansk politi fikk tilgang.
-I Italia ble piloten som drepte 20 sivile i Cavalese-ulykken i 1998 frikjent i USA etter at amerikanske myndigheter nektet å utlevere ham.
Dette er ikke enkelthendelser, men mønstre. Når Norge nå gir USA kontroll over adgang og sikkerhet på norsk jord, er det vanskelig å se hvorfor vi i Norge skulle være immune mot de samme dynamikkene.
Fangetransportenes skygge
Det finnes også en annen historikk som kaster lange skygger: de ulovlige fangetransportene etter 11. september. Europarådet, FN og International Peace Bureau har dokumentert hvordan CIA brukte europeiske flyplasser, inkludert norske som mellomlandingspunkter for hemmelige transporter til steder som Guantánamo. Mange av fangene ble utsatt for tortur og holdt uten rettssak.
Når SDCA gir USA kontroll over flyplasser og militære områder i Norge, uten krav om full norsk innsynsrett, er det legitimt å spørre:
Hvordan skal Norge hindre at vårt territorium igjen brukes til operasjoner vi ikke får vite om?
«Et politisk valg, ikke en teknisk avtale»
I Stortingets behandling av avtalen advarte mindretallet om at SDCA innebærer en reell svekkelse av norsk suverenitet. Flertallet valgte å «stole» på at USA vil opptre innenfor avtalens intensjoner. Det er en tillitserklæring som ikke harmonerer med internasjonal erfaring.
Suverenitet er ikke et papirbegrep. Det er evnen til å føre tilsyn, etterforske, straffeforfølge, kontrollere og regulere. Når norsk politi ikke kan gå inn på basene uten amerikansk samtykke, når USA kontrollerer adgang, og når amerikanske styrker kan definere hva som er «nødvendige tiltak», er det vanskelig å hevde at Norge har reell kontroll.
SDCA er ikke bare en praktisk ordning for militært samarbeid. Det er et strukturelt skifte i norsk sikkerhetspolitikk. Formelt beholder Norge suvereniteten. I praksis mister vi vår suverenitet i de situasjonene der den betyr mest!
Sikkerhetsrisiko – hva er legitime mål
Konsekvenser av amerikanske baser har blitt godt dokumentert i Gulfstatene hvor de har blitt «first-strike» mål som svar på USA’s angrep på Iran.
Folkeretten gir i utgangspunktet en stat som blir utsatt for et væpnet angrep rett til selvforsvar etter artikkel 51 i FN-pakten (1). Dersom amerikanske fly, droner eller missiler gjennomfører angrep mot Iran fra en amerikansk base lokalisert i England, vil Iran derfor kunne argumentere for at den aktuelle basen utgjør et legitimt militært mål. Dette bygger på et grunnleggende prinsipp i internasjonal humanitær rett, hvor militære mål defineres som objekter som gjennom sin natur, beliggenhet, hensikt eller faktiske bruk bidrar effektivt til militære operasjoner, og hvor ødeleggelse eller nøytralisering gir en konkret militær fordel (2)(3).
I en slik situasjon oppstår samtidig spørsmålet om Storbritannias rolle. Dersom britiske myndigheter tillater at eget territorium brukes som plattform for offensive operasjoner mot Iran, kan Iran hevde at Storbritannia i praksis har gjort seg til en part i konflikten. Flere folkerettslige vurderinger bygger på at militære installasjoner som brukes direkte til krigføring, kan anses som lovlige militære mål så lenge de faktisk bidrar til de militære operasjonene. Selv da gjelder fortsatt krigens grunnleggende regler om nødvendighet, distinksjon mellom sivile og militære mål, samt proporsjonalitet i maktbruken (2)(3)(4).
Det er imidlertid viktig å skille mellom den konkrete amerikanske militærbasen som eventuelt brukes til angrepene og resten av Storbritannias territorium. Det forhold at én bestemt base benyttes i en militær operasjon gir ikke en generell folkerettslig rett til å angripe hele Storbritannia. Etter internasjonal humanitær rett må angrep begrenses til lovlige militære mål, og eventuelle angrep må stå i et rimelig forhold til den militære fordelen som søkes oppnådd (2)(3).
Den mest presise konklusjonen er derfor at dersom en amerikansk base i England faktisk brukes til å gjennomføre væpnede angrep mot Iran, kan Iran ha et folkerettslig grunnlag for å hevde at basen er et legitimt militært mål innenfor rammen av selvforsvar.
Det samme kan gjelde for USA-baser i Norge i en liknende situasjon.
Kilder
(1) FN-paktens artikkel 51 om staters rett til individuelt og kollektivt selvforsvar ved væpnet angrep.
(2) International Committee of the Red Cross (ICRC), «Customary International Humanitarian Law, Rule 8: Definition of Military Objectives».
(3) The Practical Guide to Humanitarian Law, «Military Objectives».
(4) Oxford Public International Law, «Military Objectives».