Etter NATOs toppledermøte i London 3-4 desember er det viktig for NATO å framstå samlet. Uenigheter, som har vært mye omtalt i det siste, dekkes over med Stoltenberske fraser om at vi lever godt med uenigheter, men vi er samlet om kjerneverdiene og NATO LEVERER.
Et positivt syn på «leveransene» speiles i medias unisone oppslutning om NATO etter toppmøtet. Leder og kommentarartikler i de største avisene flommer over av fraser om at NATO har vært garantist for Norges frihet og fred i 70 år. Det militæret samarbeidet med USA og europeiske allierte framstilles som en fredsgarantist i fortid og framtid.
Som vanlig støttes NATO med ord uten en faktisk gjennomgang av hva USA/NATO gjør og har gjort. Glemt er utallige kriger fra Korea, Vietnam (i USAs med venners navn) til Latinamerika, Afrika, Mali, Libya, Irak, Syria, Midtøsten, Jugoslavia, Balkan, Afghanistan.. Fred i vår tid liksom.
Myten gjentas i media, om at Norge har hatt fred i flere tiår, mens faktum er at vi siden 1990 har deltatt i 8 kriger. Om, ikke alltid i NATOs navn, så sammen med alliansepartnere som medsammensvorne.
NATOs «kjerneverdier» vises i utallige flyktningestrømmer, rasert jord, ødeleggelser av miljøet, og brudd på folkeretten. I motsetning til å virke stabiliserende, så skaper NATO ustabilitet rundt om i verden. NATOS underminering av folkeretten er også en underminering av vår egen sikkerhet.
NATOs «leveranse» er styrking av egen makt og militære «kapasitet».
Det betyr opprusting og opprettholdelse og skaping av nye trusselbilder – alt for å legitimere sitt eget maktinstrument.
NATO vil fullføre sitt såkalte 4-ganger 30 initiativ. 30 bataljoner, 30 marinefartøy og 30 flyskvadroner skal være klare til innsats innen 30 dager. Her har vår statsminister alt lovet at Norge vil stille med 12 av de nye F35-flyene. Først selges dyre angrepsfly til Norge, så stilles de i USAs tjeneste.
En del av dette bildet er også NATOs nye såkalte forsvarsplan – les krigsplan. Det betyr ytterligere opptrapping i Baltikum og Polen. Og enda tettere NATO-øyne overfor Norge.
Bekrefter atomvåpenstrategien
Et verktøy i NATO-redskapskassen er bruk av atomvåpen. Gjennom samarbeid og partnerskap, så har denne atomvåpenbaserte alliansen i praksis åpnet opp for atomvåpen flere steder i verden. Fra Asia og Australasia til Colombia. Tlatelolco-traktaten fra 1967 var den første avtalen som opprettet en atomvåpenfri sone i befolket område – Karibia og Latin-Amerika. Spørs hvilken verdi avtalen vil ha med de nye NATO-partnerskapene.
«NATO vil forbli en nukleær allianse» heter det i erklæringen etter møtet i London. Og mer konkret: «Vi styrker vår evne til å avskrekke og forsvare med en passende blanding av kjernefysiske, konvensjonelle og missilforsvarsevner, som vi fortsetter å tilpasse».
NATOs erklæring fra London-møtet var som forventet. Eller med andre ord, som fryktet.
Slutterklæringen er i ni punkter. I førstepunkt må de hylle seg selv og NATO-traktatens grunnlag. Det er sikkert nødvendig i urolige tider, med Tyrkias alenegang og åpent ordkløveri mellom sentrale NATO-stormaker. Også gjentas en forsikring om å styrke de transatlantiske båndene mellom Europa og USA. Det er vel dette som kalles ’maintenens’ eller med andre ord reparasjon og beroligelse overfor omverden for å ivareta sitt gode (les dårlige) rykte.
I andre punkt legges det vekt på såkalt byrdedeling. Det betyr å praksis støtte til Trumps og USA krigsindustri for kjøp av mere våpen. Det skjer med ord om kapasitetsbygging og for å skape «flere krefter til oppdrag og operasjoner». Uff!
I det tredje punktet gjentas Russland-fiendbildet og behov for kamp mot terrorisme. Med tydelig mål om å sikre «den regelbaserte internasjonale ordenen» – les NATO/USAs orden og regler, maktens regelsett.
Fjerde punktet er skremmende. Der understrekes NATOs ’360 graders tilnærming’. De skal være klare for å gripe inn til «en hver tid og i en hver retning», også som en «atomvåpenallianse».
Det femte punktet legger vekt på NATO-utvidelse og ønsker Nord-Makedonia snart velkommen. Også ønsker de selvsagt flere såkalte «partnerskap» – in war.
Star War ikke lenger science fiction
I det sjette punktet erklærer de formelt at verdensrommet er et operasjonelt område for NATO. Alliansen henger seg på USAs ’star war’ program. FN-traktaten «Om prinsipper for staters aktiviteter i utforskning og bruk av det ytre rom, inkludert månen og andre himmellegemer» er grunnlaget for internasjonal romfartslov. Dets ledende prinsipp er at romutforskning skal være et fredelig initiativ. Den ytre-rom traktaten dekker ting som hvordan man kan holde nasjoner ansvarlige for deres romhandlinger og regler for å unngå å forurense solsystemet vårt. Den adresserer også rettferdig bruk av det ytre rom og forbyr enhver nasjon å utnytte det ytre rom, inkludert himmellegemer. Nå vil NATO innføre sin USAs «regelbaserte internasjonale orden» også der.
Bruce Gagnon, koordinator i ‘the Global Network Against Weapons and Nuclear Power in Space’ sier noe om hva det dreier seg om:
«Når dagen nærmer seg hvor det vil være mulig å ‘mine the sky» for profittvirksomhet, har Pentagon lenge planlagt å utvikle evnen til å kontrollere hvem som kommer til og fra jorda. Så romstyrken er en del av et forsøk på å lage en» militær frontport, som lar USA bestemme hvilke nasjoner, hvilke selskaper, hvilke velstående individer som får lov til å gå ut og ‘mine the sky’. Dette er en del av privatisering av verdensrommet. Så USA beveger seg for å gjenopprette det 15. århundre globale krigssystemet der de europeiske maktene sendte skipene sine rundt i verden for å sikre ressurser og markeder i den nye verden. Om ikke lenge kjempet de mot hverandre, og vi lever i dag med arven etter den virkeligheten. Jeg kaller dette det ‘dårlige frøet’ av krig, grådighet og miljøforringelse som er plantet ned i jordens dyp og bevissthet. Romstyrken ville være plantingen av det dårlige frøet i himmelen.» (Wahington post 3-12)
USAs handelskrig gjør Kina til NATOs felles sikkerhetsproblem
I punkt seks tas også Kina for første gang inn som et land som NATO i fellesskap må adressere. Kina er jo også i Stoltenbergs ordlag (Aftenposten 5/12) et «problemland». Dette er enda et åpent uttrykk for at NATO fungerer som USAs forlengede arm. USA/Trump står i en åpen økonomisk og handelspolitisk kamp med Kina. Dette – Kinas vekst – tar NATO inn som et sikkerhetsproblem som må vurderes i trusselsammenheng. NATO-landene og Norge blir aktiv deltaker. Vår statsminister karakteriserer NATOs utvidede horisont som «forfriskende» (NRK 4-11).
En sånn sammenheng (USA-NATO) er også tydelig ved at det samme punktet omtaler behovet for å styrke infrastruktur og kommunikasjons- og energisikkerhet. Nettopp i et bakteppe med USAs krig mot Kinas tele-, IT-, mobilselskap Huawei. Dette sammenfaller med NATOs fokus på dataangrep og påvirkning – cyberangrep – fra Russland. Samtidig så er amerikansk data/infrastruktur dominans og spionasje et ikke tema. USA har f.eks. en lang historie med å forsøke å påvirke presidentvalget i andre land – det er gjort så mange som 81 ganger mellom 1946 og 2000, ifølge en database samlet av statsviter Dov Levin fra Carnegie Mellon University. (Nina Agrawal, Los Angeles Times). Og vi husker Cambridge Analytica aktive spredning av persondata.
Et siste sentralt punkt i London-erklæringen går ut på å styrke NATOs politiske dimensjon. Dette tjener åpenbart to formål. Holde orden i egne rekker, men også å styrke et ideologisk/politisk grunnlag for USA og ’vestens’ maktutøvelse – sin orden. Målet formulert i slutterklæringen er «å styrke NATOs politiske dimensjon».
Toppledermøtet viser usminket hva NATO faktisk er
NATO er et rammeverk for forvar av egen økonomiske og politisk makt. Når den trues så slår NATO på stortomme under et røykteppe om forvar for demokrati, frihet, sikkerhet og ’sin’ orden.
Det som skjer er uttrykk for at USA har problemer som synkende stormakt, og at det skjer såkalte geopolitiske og økonomiske endringer. NATO blir et veldig tydelig redskap for USAs og vestens økonomiske- og politiske konkurranseevne – for å uttrykke det i bedriftslike termer.
Motparter i USAs handelskriger blir omgjort til sikkerhetstrusler for oss. Når våpenindustrien gnir seg i hendene når USA forbereder sin ’Star War’, så blir støtte til det til vår sikkerhetspolitiske nødvendighet. Når NATO-land seg i mellom har uorden i rekkene, så må troppene samles politisk og ideologisk og med forsterkede fiendebilder.
Norge er ikke et «lite land» i NATO
I det økonomiske og politiske bildet, så har den norske staten sine tydelige interesser. Disse er også basert på framveksten av Norge som en internasjonal aktør i finansverden og med flere utenlandske investeringer og selvskaper utenlands – som er avhengig av USA/NATOs form for stabilitet.
Oljefondet, oljeproduksjon, utenlandsinvesteringer og avhengighet til dollaren knytter oss økonomisk og politisk til USA og NATOs orden. Norge er internasjonalt sterkt økonomisk, men svake militært. Da kommer USA og NATOs militærkraft til god nytte.
Norge er dessuten en stor våpeneksportør. Den norske krigsindustrien, og den norske staten, får dermed interesse av opprustning og militarisering. Ikke akkurat i fredsprisens åndeverden.
Det er nok ikke uten grunn at Jens Stoltenberg er generalsekretær i NATO. En sak er at han er Trumps løpegutt. Men han er samtidig en representant for en økonomisk aktør som internasjonalt er integrert og har interesse av sin orden og styring.
Norges rolle gjør det spesielt viktig å bygge motstand mot NATO, og stoppe NATOs «leveranser».
Stopp NATO!
Geir Hem, medlem i landsstyret i Stopp NATO