En kommentar 15.10.19 ved Geir Hem, Stopp NATO
Tiden er preget av debatt om Forsvarsbudsjettet og arbeid med ny Langtidsplan for Forsvaret.
Premisser som legges til grunn er rådende utenrikspolitisk forlik – enighet -, og Forsvarets Fagmilitære råd.
Når det debatteres, så tas utenrikspolitikken, inkludert NATO-medlemskapet, for gitt. Jeg opplever at i debatter så langt, så har militærfaglige spørsmål ensidig dominert debatten. Faktisk i så stor grad at det nesten ikke har vært rom for en politisk forsvarsdebatt.
Det skjedde i NRK-debatten etter at Forsvarssjefens råd ble lagt fram 8. oktober, i media, og jeg opplevde det samme på et møte 14.10 i regi av Polyteknisk forening og Utsyn (Forum for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk). – med tema «Norge, NATO og 2%-målet» .
På møtet 14.10 deltok Øyvind Kvalvik som har ledet arbeidet med Forsvarssjefens Fagmilitære råd, og oberstløytnant Terje Bruøygård, tidligere sjef for Telemark-bataljonen og nå instruktør for «The Marine Corps» i USA.
Det var ikke forventet at enkelte fagmilitære skulle involvere seg i politiske temaer. Men et mulig rom for å vise til ulike politiske vurderinger og konsekvenser burde være til stede.
En virkelig forsvarsdebatt må ta inn over seg en politisk dimensjon
Planene og skissen i det fagmilitære rådet er faktisk i sin natur også politisk, og den politiske dimensjonen er kraftig aktualisert etter NATO-landet Tyrkias angrep på Syria.
Stopp NATO har kommentert det Fagmilitære rådet 8. oktober (https://stoppnato.no/2019/10/08/forsvarsbudsjettet-brems-pa-et-omrade-men-nato-marsjen-fortsetter/). I lys av debatten og dagens situasjon er det på plass med et tillegg.
Det Fagmilitære rådet anbefaler hva de kaller styrking av et nasjonale forsvar med volum og kapasitetsøkninger. 8. oktober nevnte Stopp NATO at det mangler et alternativ 5. «Et selvstendig nasjonalt forsvar utenfor NATO».
Vi sa om en rent volum- og kapasitetsmessig økning at det: «.. i seg selv ikke vil tilsi et styrket, nasjonalt forsvar så lenge den overordnete kommandostrukturen og premissene gjennom NATO-styring råder. Det kan fryktes, med god grunn, at forslag om økning av forsvarsbudsjettet under de rådende militærpolitiske forhold i Norge, kun gir mer av en type forsvarsinnretting som vi ikke ønsker.»
Argumentet aktualiseres ut i fra hvordan fagmilitære råd vektlegger at «samholdet i NATO må styrkes». «Det er relativt bred enighet om at 2%-målet ikke er en god måte å måle kvalitet eller kampkraft på. Men etterlevelse av 2%-målet vil styrke samholdet i alliansen..» Øyvind Kvalvik 14.10. Samme logikk brukes når det gjelder det såkalte «byrdefordelingsprinsippet» – det det egentlig dreier seg om er å styrke NATO-fellesskapet.
Det vises i debatten til at et styrket nasjonalt forsvar vil bidra til å redusere spenningsforholdet mellom Russland og USA i våre områder. Innholdet i Forsvarssjefens råd speiler dette i en viss grad, og understreker behovet for å styrke egne forsvarsgrener for å «berolige» Russland ved at de ikke (bare) åpent møter NATO/USA ved sin grense.
Dette kan ha en viss symbolsk klang, men maskeringen er lett å gjennomskue, ved at norsk styrkeoppbygging i realiteten betyr økt NATO-styrke.
Et alternativ ville vært å si a) Styrke norsk selvstendig kapasitet, og samtidig b) svekke NATO-avhengigheten. Men det er det motsatte som sies – gjennom basepolitikken, kommandostrukturen (Response Action og Readiness), satellitt-, og infrastruktursamarbeidet.
Fagmilitæret viser til NATO-paktens artikkel 3 om styrking av nasjonal forsvarsevne og artikkel 5 om økt samarbeid (en for alle, alle for en). I NATO-terminologi betyr summen et styrket NATO.
Styrket nasjonalt forsvar er et strukturelt forhold – mer enn kapasitet og volum
Også fagmilitæret tar inn over seg virkeligheten ved at USA er i NATO og i Europa først og fremst for å ivareta sine egne interesser. «America first» er ikke en oppfinnelse fra Donald Trump. Det som legges ukritisk og uten debatt til grunn, er at det tilsynelatende skal sammenfalle med våre interesser.
I den sammenhengen var det belysende å høre oberstløytnant Terje Bruøygårds kommentar om at vi i Norge må backe opp om NATO/USAs fokus i Baltikum/Polen, som er et kjerneområde. Hans, litt kritiske, kommentar var at det er en fare for at dette glemmes i for mye fokus rundt Finnmark. Vi må ta inn over oss helheten, sa han – oversatt NATO/USA-plattformen. Og han understreket «holde alliansen samlet er viktigst».
Vektleggingen av NATO-samholdet betyr at oppbyggingen av en virkelig nasjonal forsvarsevne er et strukturelt problem. Det blir en spagat som vi ikke kan reise oss fra.
Det tyrkiske angrepet belyser både hva NATO faktisk er, og problemer for små land som Norge
Svarene på angrepet fra Tyrkia illustrerer en faktisk ustabilitet i NATO-fellesskapet. En ustabilitet som vi ikke kan proklamere oss bort fra.
Situasjonen utfordrer åpenbart grunnpilarer i NATO. I stedet for å belyse konkrete sikkerhetsmessige- og motsetningsfulle forhold, så svarer NATO med forståelse og godkjennelse ved ikke å fordømme det tyrkiske angrepet.
Tyrkia/Erdogan sier at «NATO bør støtte en av sine allierte i kampen mot terror.» NATO-Jens sier at han forstår Tyrkias sikkerhetspolitiske interesser. Og han går så langt som til å understreke viktigheten i å gi Tyrkia militær støtte og leveranser.
På presskonferanse 14.10 sier Jens Stoltenberg: «Jeg er ikke i en situasjon der jeg skal vurdere Tyrkias militæroperasjon.» Rene ord om at NATO velger sine kriger og ikke bryr seg prinsipielt om folkerett. Hovedfokus er «å beskytte skadevirkningene for NATO«. Så det så – så mye for prinsipper om frihet. Her er åpenbare lærdommer som bør trekkes inn i norsk forsvarsdebatt.
Trump roper, som vanlig i skogen, og på Twitter retorisk. 14.10 spør han «om folk virkelig mener USA bør gå til krig mot et NATO-medlemslandet.» USA (sammen med Russland) la ned veto mot FN-kritikk av Tyrkia i Sikkerhetsrådet.
Det gjennomgående NATO-svaret er «Styrket NATO-samhold» og fellesskap. En tidligere enighet slår sprekker, ikke bare i fagmiljøer, men i NATO selv. Og det er kanskje sakens kjerne. Det er en frykt for at USA/NATO-serviliteten skal stilles under en lupe, i en situasjon hvor NATO selv og deres ivrige forsvarere har problemer. NATO-landet Tyrkias angrep på et annet land og uenigheter mellom NATO/Stoltenberg og sentrale NATO-land sier en del. Og Jens Stoltenberg, og NATO-tilhengere roper: «styrk samholdet».
Det samme svarte oberstløytnant Terje Bruøygård da jeg stilte dette spørsmålet:
«Nå ser vi at NATO ved Stoltenberg understreker behovet for et samlet NATO og fortsatte militære leveranser til Tyrkia. Samtidig så er sentrale NATO-land som Tyskland og Frankrike fordømmende. Fra mange NATO-land kommer også varsler om faktisk å kutte ned på militære leveranser.
Betyr ikke det at samholdet i realiteten slår sprekker. Samtidig ser vi nå at NATO-landet Tyrkia faktisk bidrar til en krig hvor NATO angriper et land og kan stå overfor syriske og potensielt deres allierte Russland.» Underforstått premissene for et NATO-fellesskap bør diskuteres.
Oberstløytnanten svarte fagmilitært : «svaret er styrket NATO-samhold». Oversatt betyr det at enkelt-lands kritiske røster egentlig bør temmes.
Noe som gjør situasjonen ekstra farlig og spent, er hvis NATO-strategene finner ut at fokus må rettes mot en ytre fiende, for å ha et fundament for fellesskapet.
Mer om NATOS verdier og Tyrkia
I dag har vi en situasjon hvor et NATO-land invaderer et annet land. Tyrkias angrep er et angrep på et annet lands territorium. Dette viser også at NATOs såkalte forsvar mot nettopp det, bare er tomme ord. NATO er ikke til for å forsvare lands og folks uavhengighet. De går ikke av veien for egne invasjoner. «Forsvarsalliansen» burde bytte navn til «Angrepsalliansen».
Merkel og Macron har møttes i en felles form for kritikk mot Tyrkias angrep. Men kritikken har utelukkende dreid seg om humanisme og ISIS-frislipp. Spørsmålet om å respektere staters suverenitet og selvråderett nevnes overhodet ikke. Men til tross for mild kritikk fra enkeltland, så er NATOs mantra: Styrket samhold med et av NATOs viktigste medlemsland.
Apropos humanisme og ord om forsvar for frihet, demokrati og ytringsfrihet. NATO-tilhengerne framhever jo at det er dette det i bunn og grunn handler om. Tyrkia står nå fram med argumenter og mål om etnisk rensing. Landet representerer sin form for nasjonalisme, og møter kritikk fra flere hold om innskrenking av demokratiske rettigheter og ytringsfrihet. Det er kanskje betimelig med et spørsmål om hvilke verdier NATO faktisk er ment å forsvare. Men eksempelet Tyrkia gjør vel egentlig spørsmålet overflødig – om vi ikke visste det fra før.
Å stoppe NATO er en opplagt del av etableringen av virkelig godt nasjonalt forsvar av Norge, og forsvar for demokrati og frihet.
I 1905 visste vi hva kamp for selvstendighet betød. Jørgen Løvland formulerte seg tydelig: «Oppgaven må være å holde oss utenfor deltakelse i de kombinasjoner og allianser som kan dra oss inn i krigseventyr.» Eksempelet Tyrkia viser tydelig at det samme gjelder i dag.
Geir Hem, 15.10.19