NATO trekker medlemslandene inn i en atomvåpen-paraply!
I en militærallianse, som er basert på bruk av atomvåpen, underlegges land et atomvåpen-basert regime, selv om landet selv ikke har atomvåpen.
NATO sier (2010) at de ønsker å legge til rette for en verden uten atomvåpen (hvem sier ikke det). Men samtidig har NATO vedtatt å utvikle sine atomvåpen og utskytingteknologi. NATOs strategi innebærer også at de påberoper seg en førsteskyts-rett.
NATO-land skal, basert på en felles strategi, legge til rette for aktiviteter, logistikk og infrastruktur. Det skjer ved at de skal bidra til å bygge og legge til rette for ’NATOs kapasiteter’.
Siden atomvåpen inngår i NATOs arsenal og strategi, betyr det å legge til rette for bruk av atomvåpen.
På toppmøtet 14. juni ble dette uttrykt i klartekst – også med tilslutning fra Norge:
«NATOs kjernefysiske avskrekkende holdning er også avhengig av USAs atomvåpen utplassert («forward-deployed») i Europa og evnene og infrastrukturen som de berørte allierte gir. Nasjonale bidrag fra dobbeltkompatible- (tilrettelagt for atomvåpen) fly til NATOs kjernefysiske avskrekkelsesoppdrag er fortsatt sentrale i denne innsatsen. Alliansen bekrefter på ny nødvendigheten av å sikre en bredest mulig deltakelse av de berørte allierte i de avtalte ordningene om fordeling av kjernefysiske byrder for å demonstrere alliansens enhet og løsning.»
Norge har tidligere hatt ein selvstendig atomvåpenpolitikk kombinert med medlemskap i NATO.
«Bratteli-doktrinen» fra 1975, satte begrensninger for atomvåpen i Norge: «Vår forutsetning ved anløp av fremmede krigsskip har vært og er at atomvåpen ikke medføres ombord. Norske myndigheter regner med at så vel allierte som andre atommakter respekterer denne forutsetning.»
Det er høyst tvilsomt om dette er etterlevd tidligere – USA har jo alltid sagt, at det vil de ikke si noe om -, men nå opplever vi et voldsomt press mot en norsk selvstendig holdning.
Hvis vi skal ta NATOs uttalelse – med norsk tilslutning – på ordet, så betyr det at vi nærmest er politisk forpliktet til å tilrettelegge for atomvåpenbasert infrastruktur og kapasiteter.
I praksis legger vi også forholdene til rette ved å tillate anløp av atomdrevne ubåter, fartøy og atomvåpen-tilrettelagte kampfly over norsk territorium og i norske farvann. Norge er også i ferd med å utvide en militæravtale med USA (om baser) som åpner for militæret utstyr og kampfly uten gode kontrollmuligheter.
Det er merkelig liten debatt om denne stille, men store, endringen i norsk atomvåpenpolitikk.
Det har vært en del debatt og krav om at Norge må signere FN-traktaten mot atomvåpen. Stortingsflertallet med H, FrP i spissen og med god støtte fra sentralt AP-hold, har stått fast på ikke å signere. Begrunnelsen er troverdighet og enheten i NATO-fellesskapet. Og NATO-møtet i juni advarte selv:
«Vi gjentar vår motstand mot traktaten om forbud mot atomvåpen (TPNW) som er uforenlig med alliansens politikk for avskrekkelse med atomvåpen.»
Det er selvsagt ikke noe juridisk og formelt til hinder for at Norge kunne hatt en selvstendig atomvåpenpolitikk – også som medlem i NATO. Nettopp som NATO-medlem med støtte til FN-traktaten, ville vi blitt hørt internasjonalt. Det er NATO-loyaliteten som styrer.
Dette er meningsløst og farlig for verden!
Norges tidligere uttrykte forbehold mot atomvåpen på norsk jord ble begrunnet med fare, risiko og trygghet på norsk jord, og at atomvåpen nær Sovjets (i dag Russlands) grense ville skape spenninger i våre nærområder som vi burde unngå. Mens vi tidligere la mer vekt på såkalt beroligelse er det i dag avskrekking som gjelder – inkludert modernisering og tilrettelegging for atomvåpen.
Kjernefysisk avskrekking gir falsk trygghet. Det beskytter ikke mot uhell, misforståelser eller irrasjonelle beslutninger.
Det brukes mye som argument for en atomvåpenbasert militærstrategi at det «er nødvendig» som avskrekking, og NATO må ha det siden andre har det. Det er vanskelig å forstå en sånn logikk. Hvis atomvåpen er et masseødeleggelsesvåpen, hvilken gevinst vil det være å ha en sånn strategi. Atomvåpen kan ses på som et selvmordsvåpen. For atomvåpen gjelder at den som skyter først, dør som nummer to! Det, som det faktisk trues med, er en verdensomspennende humanitær og miljømessig katastrofe, og i sin ytterste konsekvens muligheten for utslettelse av livet og livsgrunnlaget på jorda. Atomavskrekking kan ses på som en oppskrift for katastrofe.
Et system som legger til grunn at fred mellom potensielle fiender skal vedlikeholdes med trussel om gjensidig utslettelse, kan vanskelig sies å være særlig særlig beroligende eller bidra til nedrustning.
Å ha (og true med) atomvåpen selv kan hindrer andre i å bruke, sies det. Men her ligger det en logikk i bunn om at garantien mot (andres) bruk av atomvåpen er at vi (NATO) selv er villig til å bruke dem – å utløse en atomkrig. Selv om antall atomvåpen er redusert fra tidligere tider til i dag ca. 14500,- (mer enn nok til eliminering av en beboelig kode), så følges strategien – med forberedelse til bruk – opp med stor satsing på modernisering og utvikling.
Et satsingsområde gjelder også missiler – av offensiv og såkalt defensiv karakter. Norge har vært tilbakeholden med å delta i en rakettforsvars-satsing på eget territorium, men vi støtter opp om NATOs missilforsvar i Europa (kanskje også med mulige gevinster for norsk våpenindustri). Ved utviklingen av «rakettskjold» planlegges det for mulige scenarier hvor motpartens atomraketter kan skytes ned. Det i seg selv kan hevdes å ha en selvforsterkende effekt på atomopprustningen, og legge til rette for en aksept for atomvåpen som kampmiddel.
I sammenhengen er det verdt å minne om en folkerettslig sammenheng. Ifølge FN-paktens artikkel 2.4 skal stater «avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt».
Det kan også hevdes at ’atomavskrekking’ baserer seg på urealistiske forestillinger om motpartens evne til å handle rasjonelt i krisesituasjoner, tillegg innebærer et atomavskrekking-regime med våpnene i høy beredskap i seg selv fare for utilsiktete hendelser.
Egen maktutøvelse
«Det er en farlig illusjon å tro at atomkrig kan begrenses», sa Natos generalsekretær, Jens Stoltenberg, i et intervju med Aftenposten 3. desember 2018. Illusjonen er farlig fordi den gjør det mer sannsynlig at atomvåpen tas i bruk. Men hvorfor bygger da NATO sin atomvåpenstrategi på den samme illusjonen?
Det kan hevdes at en atomstrategi må tilsidesette sunn fornuft for å virke etter ’hensikten’. Men, hvis det er, mildt sagt, ufornuftige, tvilsomme militære og sikkerhetsmessig argumenter til grunn for en atomvåpenbasert militærallianse, hva er da hensikten?
Et svar kan være at det egentlig ikke er «avskrekking» som ligger til grunn, men egen maktutøvelse.
Hvis NATO er et redskap i USA og vestens stormaktsrivalisering med ønske om kontroll og dominans, da må de vise muskler og styrke. I et sånt bilde kan det også høre med å ha de sterkeste våpnene. På tilsvarende vis hvor vi i dag ser at NATO og USA også er drivere for militarisering i verdensrommet.
Vi har valg!
Norge ligger i skjæringspunktet i en stormaktsrivalisering hvor alle parter har atomvåpen i sitt arsenal. Det gjør Norge spesielt utsatt og uttrykt. Vi har derfor en sentral interesse i å bidra til avspenning og heve stemmen mot atomvåpnenes galskap. Hvis Norge er en aktiv tilrettelegger for atomvåpen-kapasiteter, blir vi selv også mer opplagt aktuellt bombemål.
Økt militarisering i nordområdene, anløp av atomdrevne ubåter, økende krigsskip og jagerfly med atomkapasiteter, og opprettelsen av flere baser med utenlandske soldater og utstyr. Dette øker ikke bare spenningen i våre nærområder ved økt militarisering. Det innebærer også farvel til tidligere norsk selvstendighet i forhold til såvel basepolitikken, som atompolitikken.
NATO er ikke en overnasjonal institusjon. Det er konkrete nasjonale beslutninger som ligger til grunn for tilslutningen til NATOs strategier. Det er opp til nasjonale regjeringer og folkeforsamlinger å si nei til økende militarisering og atomvåpen. Det er grunn til å stille store spørsmål rundt en servil NATO-loyalitet som kan sette hele kloden og menneskeheten på spill.
NATOs atomvåpenstrategi er i seg selv et argument for fredsvenner til å si: Norge ut av NATO!
Men uansett må Norge ha en selvstendig og uavhengig stemme, og stå i mot NATOs økende press og forsøk på å legge føringer. Vi må ikke bidra med NATO-kapasiteter som innebærer å legge til rette for atomvåpenbasert infrastruktur – med «fordeling av kjernefysiske byrder» (ref. NATO-uttalelsen fra juni). Norge må signere FN-traktaten om forbud mot atomvåpen!
Geir Hem, Stopp NATO – 2-9-21