NATO og Norges militære planer

En innledning av Geir Hem fra Stopp NATO på en nettkonferanse 27. februar om spenning i nordområdene og atomvåpen og krig i områder med kjernekraftverk.

Norge eksporterer og importerer krigere, og deltar i en økt militarisering. I sum skjerper dette forholdet til Russland – gir dårligere forsvarsevne – øker faren for krig – og åpner for at Norge kan bli en slagmark i en stormaktsrivalisering.

I dette innlegget vil jeg vise at NATOS strategi og norske forsvarsplaner legger opp til å forsterke en sånn negativ utvikling.

Men jeg har et tillegg:

Hvis diskusjonen bare dreier seg om norsk forsvarsevne, blir synet på NATO som en slags «forsvarsallianse», for lands frihet og selvstendighet, liggende som et premiss i offentligheten.

NATOs siste strategidokument viser tydelig at NATO er noe annet enn en forsvarsallianse for små land (noe som de forøvrig godt har bevist i praksis). De er hva jeg kaller en «systemforvalter» av en egen maktstruktur med ønske om dominans og kontroll for USA, med allierte, og deres definerte «rule-of-order» i konkurranse med andre.

Jeg vil også vise at det norske militærapparatet spiller en rolle i denne maktkampen, og at Norge er en deltaker og har valgt side – ut i fra egne interesser.

I et sånt perspektiv blir kamp mot krigstrusler og mot NATO noe mer enn et spørsmål om et fornuftig forsvar for Norge. Det blir et spørsmål om kamp mot urett og undertrykking i verden.

Det er noen forhold som er viktige når vi prater om NATO

• NATO er en såkalt institusjonalisert allianse.

Tidligere i historien har land inngått allianser i konkrete kriger – som under 2. verdenskrig. NATO er noe annet. Det er en permanent og varig allianse

• NATO er også en eksklusiv allianse.

Det betyr at den ikke er åpen for alle, men er en egen medlemsklubb. Dette betyr at NATO-medlemmer må koordinere sin utenrikspolitikk og trusselbilder – også noe annet enn tidligere situasjonsbestemte allianser.

Det er viktig å merke seg dette. Vi ser i debatten at NATO ofte likestilles med FN som en slags universell mellomfolkelig og mellomstatlig organisasjon – det er det ikke! Selv om de i sitt maktperspektiv påberoper seg det – særlig når de utfører militære operasjoner uten FN-mandat.

—————–

Strategier lages ut i fra konkrete situasjoner. På samme måte som NATO måtte fornye sin eksistensberettigelse etter Sovjetunionens sammenbrudd, må nye argumenter brukes for å begrunne dagens militarisering.

Nå er det levert en strategirapport med forslag. Den skal behandles på flere NATO-toppmøter. Rapporten gir tydelige signaler om hvor NATO er på vei.

«Visjon for NATO i 2030 er en allianse definert av vitalitet, nytte, relevans og utholdenhet. Ved slutten av tiåret, uansett strategisk miljø.» heter det.

Tenk over det! – «Uansett strategiske miljø». Strategien har altså som erklært mål å begrunne sin egen relevans og eksistens som et militært maktinstrument – og uansett.

Men NATO opererer ikke i et vakum. Når glansbildet begynner å slå sprekker og det er intern uro, må også fiendebildet oppdateres, og «NATO må tilpasse seg», som de selv sier.

Vi lever «i en verden av «systemiske utfordrere og voksende trusler» heter det.

Det tegnes et bilde om at ’ordenen’ og verdifellesskapet er tuet. Derfor vektlegges NATOs politiske dimensjon.

Et av forslagene her er at medlemslandene skal gjenta troskapseden.

«Allierte på begge sider av Atlanterhavet må bekrefte sin forpliktelse til NATO .. ogallierte bør forplikte seg til en kodeks for god oppførsel» Vel det kan trengs – tenker kanskje noen.

Et sentralt poeng i strategirapporten er også at NATO må utforme «et globalt ‘blueprint’» for hvordan partnerskap i ulike regioner skal utnyttes for å fremme Natos strategiske interesser.

Dette viser seg i praksis ved at NATO legger opp til økte aktiviteter globalt – i Sør-Kinahavet, Irak/Midtøsten, Nord-Afrika, Øst-Europa og i Arktis.

Når det gjelder Arktis, så er NATOs strategi godt koordinert med USAs nyeste Navy, marine og flyvåpenplaner. Den nye strategien der går ut på at USA må styrke seg militært i nord. Det legges opp til flere amerikanske overflatefartøy og undervannsbåter på patruljer i Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet, og mobile baser. Og det innebære flere amerikanske fly på øvelser i nordområdene.

NATO legger også på et vis opp til mer overnasjonalitet enn før. Dette skjer i stor grad ved føringer:

«Allierte bør streve for å holde nasjonal politikk i samsvar med politikklinjen utviklet i NATO.»

Det betyr at det skal settes NATO-stempel på nasjonal utenrikspolitikk.

«Politiske avvik innen NATO er farlige fordi de muliggjør eksterne aktører,.. til å utnytte forskjeller mellom allianselandene»

Er det noen som tror at Norge vil ha en selvstendig stemme i FNs sikkerhetsråd med en sånn NATO-strategi..

Et konkret eksempel hvor NATO føler at skoen trykker gjelder Atomvåpen

«Allierte bør også huske (recall) sin stilling når det gjelder FN-traktaten om forbud mot atomvåpen, nemlig at den aldri vil bidra til praktisk nedrustning, og vil heller ikke påvirke folkeretten.»

Dette er drøy kost – nå når FNs forbudstraktat er blitt internasjonal lov.

Samtidig som de vil ha enighet, åpner NATO for mer fleksibel og raskere krigføring.

Dette er en farlig nyhet.

Vi har sett at et eller flere NATO-land tidligere har deltatt i kriger som del av såkalte ’koalisjoner av villige’ – ofte USA-ledet. Nå skal det lages større rom for flere direkte NATO-ledete koalisjoner selv om enkelte land reserverer seg. En struktur for hyppigere krigføring – hvor uenighet ikke skal være et hinder.

NATO befester også sin rolle i USA og vestens økonomiske krigføring.

Lands selvstendige valg av tekniske løsninger og handelspartnere blir definert som felles trusler. Leveranser og samarbeid må skje med ’venner’ og allierte. Disse forholdene settes åpent inn i et stormaktsrivaliserings- perspektiv. Handelskriger politiseres under en NATO-paraply.

NATO må styrke motstandsdyktigheten mot såkalte sammensatte trusler, heter det videre. Dette betyr enda mer samarbeid med sivilsamfunnet, næringsliv og private aktører. Vi kan vente oss ytterligere NATOfisering og utvidelse av den NATO-norske ordboka.

Det kan være et paradoks her – med utvidet privatisering, samtidig som infiltrasjon via næringsliv og handelskontrakter ses på som større trussel. Men dette løses vel med tett samarbeid med vennligsinnets militær-industrielle komplekser.

Hva så med de Norske forsvarsplanene?

Hovedlinjer i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk framgår i flere dokumenter: Forsvarsbudsjettet 2021, «Langtidsplan for Forsvaret», «Stortingsmelding om Samfunnssikkerhet» og ulike trusselvurderinger. Dokumentene er godt koordinert.

Hovedmelodien er: Økt militarisering og opprustning; Norsk sikkerhet og forsvar må baseres på NATO – riktignok med noen støttehjul og bilaterale avtaler.

Grunntonen i skalaen er at vår sikkerhet trues av at USAs hegemoni svekkes – noe som framstilles som en trussel mot Norgei seg selv.

Jeg har talt opp hvor mange ganger ordet NATO er brukt i forsvars-budsjett-dokumentet. Det er brukt 297 ganger. Ganske drøy kost.

Det er verdt å merke seg at det ligger som et premiss, også for nasjonalt styrking av forsvaret, at de skal legge til rette for «alliert» bistand, og bidra til å øke NATOs kapasiteter.

I forsvarsplanene dras dette premisset helt ut! «Forsvaret skal bidra til at NATO forblir en troverdig allianse, også i våre nærområder.»

Det er altså et sentralt mål – ikke bare for NATO -, men også for Norges nasjonale forsvar, i seg selv å sikre NATOs troverdighet.

Da blir det også logisk at forsvarets førsteprioritet bli å: «Sikre troverdig avskrekking med basis i NATOs kollektive forsvar».

«Norge vil bruke betydelige ressurser på å investere i kapasiteter som NATO etterspør.» heter det.

En kapasitet er investeringene i F-35 jagerfly. Fra neste år vil de norske flyene inngå i som det heter «NATOs beredskapen» fra Evenes flyplass.

Nasjonale investeringer og aktiviteter skal «øke evnen til alliert mottak» og dette omfatter mertilstedeværelse i daglige operasjoner..»

Merk «daglige».

«Fra et norsk perspektiv er det viktig at den samlede allierte virksomheten i nord i fredstid er tydelig.»

Merk «i fredstid».

Etter min mening er det åpenbart at innholdet dagens mer nasjonale militærsatsing er, at kapasiteten til de allierte skal styrkes, ikke norsk selvstendighet. – Nasjonale i navnet – NATO i gavnet.

Forsvarsplanene framstiller et såkalt «forsvarskonsept» hvor det også skal være bilateral støtte og forsterkning fra nære allierte. Dette er en framstilling om at vi skal stå på flere ben, men i realiteten legges alt opp i ett kjøretøy – med støttehjul.

«Det forventes at den amerikanske tilstedeværelsen i Norge vil tilpasses nye operative behov. Det pågår dialog med USA for vurdering av mulige lokasjoner for eventuelle fremtidige amerikanske infrastrukturtiltak i Norge.»

Nå ser vi at det er mer enn en dialog. Det er ingen grunn til å bli overasket over at USA får opprette flybase på Ørlandet eller får tilgang til ubåthavner.

Det vi ser i praksis, er direkte uttrykt i planene.

Merk i sammenhengen dette sitatet fra USAs navys siste strategi: «Vi vil modernisere utviklingen av ubåtbaserte ballistiske rakettstridshoder. Og vil fortsette utviklingen av atomvåpen basert sjø/maritime lanched cruismissiler.» Dette er noe å merke seg for folk i Tromsø.

Sivilsamfunnet

I dag ser vi at et militært samarbeid med sivilsamfunnet politiseres i stadig større grad. Det såkalte «totalforsvaret» knyttes nærmere og nærmere opp mot «NATO-norske» trusselbilder. Dette er noe helt annet enn å mobilisere folk til støtte for et forvar av frihet, uavhengighet og eget territorium.

Det er flere stemmer i Norge som vektlegger nordisk forsvarspolitisk samarbeid. Det er derfor vært å legge merke til at både regjeringen og forvaret – såvel som NATO – vektlegger samarbeidet i Norden som understøttende til NATO. Det ses på som en fin paraply for å trekke de nordiske landene inn i NATO-folden og styrke samarbeidet EU/NATO – noe som også er i tråd med NATO strategirapport.

Det er viktig å være obs på dette – nå som Norge nettopp også har har bestemt seg for å deltar i «Det europeiske forsvarsfondet» (EDF).

På NRK sa Erna Solberg før jul at norske soldater er i Irak for å «ivareta norske næringsinteresser og maritime transport».

Hun kunne lagt til norske utenlandsinvesteringer, oljefondet og børs og finans-avhengigheter, og vist til at Kongsberg våpenkonsern omsatte for 25,6 milliarder kroner i fjor, opp fra 23,2 milliarder kroner i 2019

Det er ikke uten grunn at norske myndigheter gjør som de gjør.

NATO og Norges militære planer er ikke en lek – vi leker ikke butikk!

Mektige interesser er i spill.

Dette fikk også arrangørene av Jazzfestivalen på Kongsberg nylig erfare, da de var så frekke å uttrykke skepsis til sponsing fra våpenindustrien.

Da må vi også være obs på at kritikk kan møtes med argumenter om at en går i fiendens ærend. Den ideologiske kampen skjerpes. I NATO-strategien er dette formulert som kamp mot desinformasjon og infiltrasjon.

Vi har sett i avisa Klasekampen 25.3 at den amerikanske ambassaden og US Marines advarer. Og norske PST er på banen.

De advarer mot at «Økt polarisering og politisk konfliktnivå kan utgjøre en trussel. Agenter fra Russland og Kina kan stå bak eller utnytte det må vites. PST retter spesielt oppmerksom på temaer knyttet til «alliert militært nærvær og øvelser i Norge, norsk og alliert etterretnings-virksomhet, samt forholdet til USA». Er du for lavspenning og kritisk til NATO, så kan du få PST og militær etterretning på nakken.

Åpen demokratisk debatt kan fort bli håndtert som trusler og infiltrasjon.

Det er i så fall ikke første gang. NATO og norske myndigheter har en historie med overvåking og øvelser mot såkalte indre fiender.

Advarsel: Tøffe tider kan være i vente.

Fra flere hold advares det mot at krigstrusselen øker. Militær opptrapping øker, fiendebilder ropes høyere enn før, og de trekkes inn i flere sammenhenger enn tidligere.

Aktiv krigsmotstand er nødvendig!

Det er ikke vår krig som det legges opp til!

Bli med aktiv i antikrigsarbeidet – mot de maktforhold og strukturer som føder kriger.

Geir Hem, 27, februar 2021