I samsvar med NATO-traktatens artikkel 4. «kan enhver alliert anmode om konsultasjoner når noen av dem mener, deres territoriale integritet, politiske uavhengighet eller sikkerhet er truet.»
I pressemelding etter møtet 28. februar heter det: «Dagens møte er et tegn på solidaritet med Tyrkia». Her er et leserinnlegg av Ivar Espås Vangen.
«This animal is vicious; if attacked, it defends itself»
Over 30 tyrkiske soldater blei nylig drept av et syrisk luftangrep – inne i Syria. Jeg gjentar – i Syria, ikke i Tyrkia.
Tyrkiske soldater skal ikke oppholde seg i Syria, akkurat som at syriske soldater ikke skal oppholde seg i Tyrkia.
Disse soldatene var der for å understøtte Tyrkias jihadistiske allierte i landet. De har vært Tyrkias viktigste støttespillere i den grusomme krigen helt sia 2011.
Dette skaper sinne i NATO. Ikke over at Tyrkia, ett av deres viktigste medlemsland, velger å bryte internasjonal lov og å støtte jihadister. Nei, problemet her er altså at Syria velger å forsvare sitt eget territorium mot det tyrkiske overtrampet. Stoltenberg mener altså at Syria, i motsetning til alle andre suverene medlemmer av FN, skal finne seg i at fremmede makter tar seg inn i landet med våpen i hende. FN-pakten og andre grunnleggende mellomstatlige rettigheter gjelder ikke om man er utpekt som fiende av Det gode selskap.
Det bør være unødvendig å si at Tyrkia sjøl aldri ville ha funnet seg i tilsvarende behandling fra Syria. Eller noe annet land, for den del.
Moralen er klinkende klar: Er man medlem av NATO er man hevet over all internasjonal rett. Man er en del av «de gode» – de priviligerte. Da kan man gjøre mer eller mindre hva man har lyst til. Syria derimot er «slemme» – derfor uten rettigheter.
Imperiet har talt.
Ivar Espås Vangen, 28.2.20