Organisasjonen Stopp NATO, organisasjonsnummer 916 967 810, har følgende svar til «Forslag om gjennomføring av tilleggsavtale om forsvarssamarbeid mellom Norge og USA.»
Vårt høringssvar er basert på to forhold. Både en vurdering av helheten i avtalen «Supplementary Defence Cooperation Agreement» (SDCA), og at forslag til gjennomføring ikke godt belyser sentrale forhold knyttet til sikkerhetspolitiske forhold såvel som juridiske og politiske forhold knyttet til norsk selvstendighet og råderett.
På bakgrunn av etterfølgende momenter ber Stopp NATO Stortinget om å avvise Baseavtalen «Supplementary Defence Cooperation Agreement» (SDCA), og ikke godkjenne framlagte gjennomføringsplan.
Sikkerhet og forsvarspolitiske momenter
Avtalen kan sies å formalisere en utglidning av norsk basepolitikk som har pågått over mange år. Det er fra flere hold pekt på at avtalen innebærer et brudd på tidligere norsk basepolitikk. Det er i sammenhengen nødvendig å minne om den såkalte baseerklæringen av 1949, som besto av to noter fra regjeringen Gerhardsen, som et tilsvar til at Sovjetunionen advarte Norge mot å slutte seg til NATO. Utdraget viser det som har ligget til grunn for en uttalt forsvarspolitisk begrunnelse fra norsk side.
«Den norske regjering ber sovjetregjeringen være forvisset om at Norge aldri vil medvirke til en politikk som har aggressive formål. Den vil aldri tillate at norsk område blir brukt i en slik politisk tjeneste. Den norske regjering vil ikke tiltre noen overenskomst med andre stater som innebærer forpliktelser for Norge til å åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep.
Innholdet i den foreliggende avtalen betyr i praksis et åpent brudd på en sånn forsvarspolitisk politisk linje, og gjennomføringsplanen med lovendringer vil formalisere dette.
Avtalen betyr opprettelse av fire permanente amerikanske militær baser i Norge: tre flybaser: en på Rygge, en på Sola og en på Evenes, og tillegg en marinebase ved Ramsund Orlogsstasjon i Troms. Forslaget skiller seg ikke i avtalens struktur eller innhold fra tilsvarende avtaler som USA har med andre land som Tyskland og Japan, hvor det aldri har vært stilt spørsmålstegn ved hvorvidt USA har baser i disse landene.
Konstruert nytale i form av å definere amerikanske militærbaser som «omforente områder», eller gjengivelse i avtaleteksten at det ikke er brudd på norsk basepolitikk, endrer ikke det faktum at det nå er snakk om amerikanske baser på norsk jord og et brudd på vedtatt norsk basepolitikk.
Forsvarspolitisk uselvstendighet, økt spenning og militær opptrapping
Det norske militæret blir mer og mer en integrert del av USAs aggressive globale strategi og mindre og mindre et forsvar av Norge. Det vises i forarbeid og initiativer rundt avtalen tydelig at avtalen opprette og er innrettet på å ivareta USAs egne interesser og ikke norske. Det har ført til at Norge ikke lenger er i stand til å forsvare seg selv, men innrettes til å påta seg militære oppdrag hvor som helst i verden. Uten vesentlig debatt er Norge samtidig blitt et oppmarsjområde for USA og NATO mot Russland.
Endringene de siste årene er utvilsomt grunnleggende endringer i norsk forsvarspolitikk. Det er nokså åpenbart at dette øker spenningen i forholdet til Russland. Permanent amerikansk tilstedeværelse på norsk jord er sammen med enorme NATO-øvelser, utstasjonering av NATO-soldater i alle grensestater mot Russland og militarisering av Øst-Europa, er alle bidrag til en mer spent situasjon i Europa. Opprustning og økt spenningsnivå preger nå nordområdene. Ved å åpne for mer amerikansk tilstedeværelse på norsk jord eskalerer dette ytterligere. Det er både farlig og ufornuftig av norske politikere å bidra til økt spenning. Hvorfor skal Norge være med på å støtte opp om ytterligere økt spenningsnivå?
Basene legger til rette for krig og medfører økt militarisme og spenninger i våre nærområder. I sammenhengen er det åpenbart at, uansett hva Norge kaller kaller det, vil Russland oppfatte det som en militær eskalering og fatte mottiltak. Basene i seg sjøl vil sette Norge i fare som vertsland ved at de vil kunne bli mål ved at USA har utstasjonert styrker der.
Infrastruktur og transport med atomvåpen
Det er økende press fra USA og NATO om å sikre amerikansk deltakelse i et atomvåpen basert strateg. På NATO-toppmøtet 14. juni ble det uttalt – med norsk tilslutning at:
«NATOs kjernefysiske avskrekkende holdning er også avhengig av USAs atomvåpen utplassert («forward-deployed») i Europa og evnene og infrastrukturen som de berørte allierte gir. Nasjonale bidrag fra dobbeltkompatible- (tilrettelagt for atomvåpen) fly til NATOs kjernefysiske avskrekkelsesoppdrag er fortsatt sentrale i denne innsatsen. Alliansen bekrefter på ny nødvendigheten av å sikre en bredest mulig deltakelse av de berørte allierte i de avtalte ordningene om fordeling av kjernefysiske byrder for å demonstrere alliansens enhet og løsning.»
Det er en åpenbar fare for at den infrastrukturen som også baseområdene inngår i innebærer tilrettelegging for lagring og transport av atomvåpen på norsk jord. Dette må også ses i sammenheng med at, USA selv ikke vil opplyse om hva de har ombord. Fraskrivelse av norsk kontroll og råderett på baseområdene og ved transport av krigsutstyr og utenlandske tropper i Norge, åpner også muligheter for at det blir tatt seg til rette. Dette gjelder uansett ord og forsikringer fra USAs side og i avtaleteksten om respekt for norsk holdning.
Militærpolitisk myndighet på norsk jord og selvråderett
Avtalen innebærer også et brudd på norsk selvstendighet og sjølråderett. Mye taler for at avtalen strider mot Grunnloven. Etter § 25 skal Norges regjering ha øverste befaling over forsvarsmakten her i landet. SDCA gir en fremmed krigsmakt så vide fullmakter og utfoldelsesmuligheter uten kontroll, herunder jurisdiksjon i Norge over borgere av USA, at det ikke kan sies at Regjeringen har den kontrollen den skal ha med militær virksomhet i Norge. Uansett nyanser i vurderinger rundt dette, så er både forholdet til grunnlovens § 1 og § 25 på langt nær vurdert godt nok, hverken avtalen eller gjennomføringsforslaget. På et sånt grunnlag, burde saken i det minste vært utsatt i påvente av grundigere vurderinger – utover forholdet til § 26 om Stortingets involvering.
Selv om det kan tolkes som om §25 a ikke er uttrykkelig og utvetydig i sin formulering, er det mye som taler for at det var selvsagt for grunnlovsfedrene at norske styrker skulle være enerådende på norsk jord. Selv om det tolkes innenfor grunnlovens ramme at norske styrker kan stilles under utenlandsk kommando – når det gjelder forsvar – så gjelder ikke dette utenlandske styrkers eksklusive råderett og opprative evne på/fra norsk territorium.
Konsultasjoner og råd kan ikke trumfe selvråderett
Kun mulighet til konsultasjoner og rådgivning vil sette Norge i en veldig svak posisjon hvis Norge ikke har vetorett. Avtalen viser til at USA får eksplisitte rettigheter ut fra USAs egne tjenestelige hensyn og interesser.
Norge har de seinere årene lagt om sin forsvarspolitikk slik at den på mange måter har blitt et vedheng til amerikanske interesser. Dette undergraver vår nasjonale selvstendighet. Norge skal være et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike, som det står i §1 i Grunnloven. Erfaringer mange land har gjort tilsier at med amerikanske tropper stasjonert vil landets reelle handlefrihet bli sterkt svekket. USA har underminert andre nasjoners sjølråderett blant annet ved å gripe inn i valg og sabotere politikk som har vært i strid med ønskene fra USAs regjering. Det er ingen grunn til å tro at USA vil utvise mer respekt for norske myndigheter dersom landets myndigheter skulle ønske en politisk kurs. At slike forhold knapt er utredet er en god grunn til å skrote SDCA og det utsendte høringsnotatet.
Avtalen som foreslås inngått er for 10 år framover med mulighet for forlengelse og med ett års gjensidig oppsigelsesfrist. Amerikansk militært personell og deres familier samt utenlandske firma som skal betjene de tjenestegjørende samt det amerikanske militæret får en rekke økonomiske privilegier knyttet til norsk avgifts- og skattepolitikk, samt muligheter til å unndra seg straffeforfølging i den grad de bryter norsk lov. Vi slutter oss til Dagbladet som skriver at «Norge frasier seg nasjonal selvstendighet i straffesaker mot amerikanske soldater på norsk jord. Den nye forsvarsavtalen med USA har en kolonial karakter.» (Dagbladet på lederplass 11. oktober). Den koloniale karakteren avspeiles også ved at norske myndigheter frasier seg gjennom avtalen å kunne inspisere amerikanske fartøy, båter, fly, stridskjøretøy og sivile kjøretøy i privat eie av amerikansk personell.
Denne avtalen går også vesentlig lengre enn det eksisterende avtaleverket i å sikre amerikansk jurisdiksjon over forbrytelser begått av amerikanske styrker på norsk jord.
Norge som krigsskueplass og krigsdeltaker
At stormakter ofrer småstater i sitt strategiske spill er kjent. Da kan alliansepartneren raskt bli like stor trussel som andre. Med lovfestet rett til å ha eget militærapparat på norsk jord i år framover undergraves norsk selvstendighet og muligheter til å håndtere konfliktsituasjoner.
Det er både prinsipielt betenkelig og farlig at, USAs krigsmaskineri under USAs kommando tillates å benytte norsk territorium for utgangspunkt i sine krigseventyr, og at Norge mister råderett og kommandomyndighet over militære stridskrefter på og fra norske landområder.
Dette kan bety at norsk jord blir legitime bombemål for konflikter som USA – ikke Norge – er involverte. Områder i Norge kan også bli operativt dratt inn i USA-kriger som Norge ikke er part i. Kontrollmekanismene i avtalen og avtaleverket i forhold til dette, også opp mot USAs eksklusivitet, trenger en langt grundigere vurdering og risikoanalyse.
Det er Stopp NATOs klare oppfatning at Stortinget må si nei til denne avtalen og forslaget til gjennomføring.