Leserinnlegg i avisa Klassekampen 15. april 2024
Lederartikkelen i Klassekampen 5. april presenterer en usminket hyllest til den nye langtidsplanen for forsvaret. Ikke et kritisk ord ytres rundt de sikkerhetspolitiske rammene som legges til grunn for flere hundre milliarders økning av forsvarsbudsjetter. Å kalle en voldsom militær opprustning for å «bygge landet», og som en type distriktspolitikk, er utrolig.
Lederen peker ikke på sosiale økonomiske og politiske konsekvenser ved at militæret får en vesentlig større del av fellesskapets penger. «Prioriteringene kommer til å bli harde. Det må vi være ærlige på.» Dette skriver Ine Eriksen Søreide, Leder av utenriks- og forsvarskomiteen (H), i en kronikk i Aftenposten samme dag. Vesentlig tydeligere tale enn Klassekampen.
Klassekampen omtaler planen om å øke forsvarsbudsjettet til over 2. prosent som oppfyllelse av en slags nasjonal «forpliktelse». Det er jo en NATO-målsetting. Det er selvsagt opp til de enkelt land selv å bestemme hvor flinke de vil være i NATO-klassen.
Mest alvorlig er det likevel at Klassekampen ikke stiller regjeringens og NATOs trusselbilde og løsningsmetoden under en lupe. Regjeringen selv er tydelig når de i «Forsvarsløftet» vil «vektlegge militær evne over tid til både å dekke våre nasjonale NATO-forpliktelser, samtidig som vi deltar med substansielle bidrag i operasjoner ledet av NATO eller andre allierte.» Det kan diskuteres flere forhold i langtidsplanen, som mer enn indikerer at det legges til rette for økt spenning og konfrontasjon i våre nordområder. NATO-limet skal forsterkes.
Når regjeringen skriver at det tilrettelegges for «tilstedeværelse og kontinuerlig samvirke med allierte styrker i fredstid», så er det et ytterligere farvel med tidligere basepolitikk. Dette er en plan med økende krigsfare – ikke for økt trygghet.
Et stempel som er ganske åpent i Langtidsplanen er forsvar for USA og NATOs erklærte verdensorden. «Den økte rivaliseringen mellom Kina og USA,.. globalt og regionalt, gjør at regjeringens arbeid for fred, sikkerhet, verdier, og en folkerettsbasert verdensorden er uløselig knyttet til et sterkere og mer integrert vestlig samarbeid.» Med situasjonen i Gaza som bakteppe er det godt synlig at forsvarsplanen styrker vestlig imperialisme og svekker en nasjonal selvstendighet.
Planen legger opp til å gjøre oss mer avhengig av NATO og alliansepartnere på flere områder. Uansett økte milliarder kan resultatet gjøre oss mer sårbare. Et eksempel er at ikke bare militære aktiviteter og øvelser skal samkjøres. Nå skal forsvaret utstyres med mest mulig NATO-alliert felles militært utstyr – som også skal driftes i fellesskap.
Lederartikkelen 5. april avslutter med «Forsvarssatsingen kan også bli en milepæl for Ap/Sp-regjeringen.» Det er vel et uttrykk for Klassekampens hurra – som her ikke i særlig grad skiller seg fra en høyreregjering forsvarspolitisk.
Nei dette er ikke et «forsvar for hele landet». Det er et forsvar for NATOs ‘orden’ og maktpolitiske føringer.
Geir Hem leder i Stopp NATO